Dette intervjuet ble først publisert i magasinet «Borte bra hjemme best» av den internasjonale demokratiske ungdomsorganisasjonen Lightup Norge og Press -Redd Barna Ungdom.

Leon Bafondoko (20) kom som flyktning til Norge i 2002 og har siden det brukt engasjementet sitt til å påvirke norsk politikk som samfunnsdebattant.

Han fikk sitt første innlegg på trykk da han var 15år, og har siden den gang blant annet fått muligheten til å skrive for FN-Sambandets Ungdomspanel. I tillegg til dette har han jobbet for integrering av barn og unge, vært politisk engasjert og vært med å opprette sin egen humanitære organisasjon som jobber for å hjelpe barn i Kongo.

Vi har snakket med Leon om hans engasjement og hvordan han har kommet dit han er i dag.

Du har klart å bli godt integrert i det norske samfunn og er nå engasjert som samfunnsdebattant. Kan du fortelle litt om hvordan du har kommet dit?

Jeg har også vært kvoteflyktning. I år 2000, da jeg var to år flyktet jeg sammen med familien min fra Kongo til nabolandet Uganda. Der bodde vi i en flyktningleir i to år. Da jeg var fire år ble vi kvoteflyktninger fra FN til Norge, og jeg ankom Norge sammen med familien min i 2002. Siden andre verdenskrig har vi blitt 180.000 mennesker som har flyktet fra til sammen 169 land til Norge.

Min flukt er ikke så ulik andres flukt historier–flyktninger er mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og konflikt.Det gjorde vi også. De som flykter har tatt en vurdering, og har konkludert med at deres liv er i fare og de må beskytte livet sitt.

De har en lengsel etter et trygt og verdig liv. Og det livet har jeg og min familie funnet i Norge, Det er vi takknemlig for. En gutt på fire år som har flyktet, forstår ikke så mye.

Men i en alder av 20år, kan jeg fortelle dere, at jeg har begynt å forstå. Jeg har begynt å forstå at jeg var også en av de som flyktet, mitt liv har også vært i fare. Barnehagelærerne,lærene i grunnskolen samt videregående skole, idrettstrenerne og mine venner har alle passet godt på meg, de har inkludert meg. Det norske felleskapet tok godt imot meg og jeg tok initiativ til å bli en del av deres felleskap. Slik har jeg blitt integrert og er en del av det norske felleskapet.

Noen flyktninger kommer til Norge og tenker: «Hva kan Norge gjøre for meg?». Jeg har tenkt «hva kan jeg gjøre for Norge, og hva kan vi gjøre for hverandre?» for det er det integrering og inkludering handler om.

Hvem mener du er de mest sårbare i samfunnet?

Hva kan vi gjøre for dem og for at de skal få det bedre?

Jeg er svært opptatt av å se og prioritere behovene til barn. Jeg må innrømme at jeg har hatt en langvarig bekymring om at alle barn ikke får gode oppvekstmuligheter. Jeg er bekymret for at flere familier ikke har råd til å betale for ferietur. Det vekker bekymring langt inni meg når barn må slutte på SFO fordi lommeboka til mamma og pappa har gått tom. Det er ikke en selvfølge at alle matpakker fra hjemmet metter i lunsjen på skolen. Det gjør vondt å se barn som gruer seg til å bli invitert i bursdag fordi de ikke har råd til å gi gaver.

Det at over hundre tusen barn vokser opp i fattigdom i verdens rikeste land, forteller meg at vi i Norge har en fattigdoms utfordring. I en tid med økende ulikhet i Norge er det ekstra viktig å huske på at «alle kan hjelpe noen». For å styrke felleskapet og utjevne sosiale forskjeller må politikerne utarbeide universelle sosiale tiltak som utjevner forskjeller i skolen og skaper like muligheter for alle barn.

Du har hatt en rekke stillinger og verv som har gitt deg posisjon til å påvirke norsk politikk.

Hva hadde du gjort om du hadde hatt muligheten til å bli statsminister for en dag?

Som Norges statsminister for en dag hadde jeg arbeidet for å styrke alle nivåer av språkaktiviteter og sosiale felleskap for elever. Derfor ser jeg det nødvendig å innføre gratis SFO,barne-og ungdomsidrett må bli billigere, kulturskolen må få flere plasser og det må bygges flere fritidsklubber. Som statsminister ville jeg sikre at elever er aktive deltagere på et av de nevnte fritidsområdene, det vil bidra til å motvirke utenforskap, vi får en bedre integrering samt at minoritetsspråklige elever får en bedre dybdeforståelse av det norske språket. Rammene rundt ressurssvake elever må bli bedre i skolen og fritiden slik at alle kan delta likt uavhengig av mamma og pappas lommebok.

Hva er dine tanker rundt norsk innvandrings-og integreringsdebatt?

Til alle som ønsker å mene noe om norsk innvandrings-og integreringsdebatt oppfordrer jeg alle til å: «Tenke deg om før du snakker. Tenk hvilke konsekvenser ordene dine kan få.» Som samfunnsdebattant må vi unngå å sette mennesker opp mot hverandre. Det er ingen tjent med. Når vi debatterer om mennesker som har flyktet fra krig, fattigdom, forfølgelse, menneskesmuglere, eller prostitusjon og søker beskyttelse i Norge. Mennesker som har opplevd noe så tragisk ønsker jeg at vårt felleskap skal omtale i en innvandrings-og integreringsdebatt på en vennlig, respektfull og imøtekommende måte med godt begrunnede meninger.

Kan du si litt om hvorfor du mener det er viktig å engasjere seg?

Det er viktig å engasjere seg fordi du tillhører et felleskap. I et felleskap lever du med andre mennesker som har ulik etnisitet, tro og kultur. Derfor er det viktig å bygge forståelse samt å være et godt medmenneske. Felleskapet fungerer best fordi vi har samfunnsengasjerte som har utviklet evnen til å se seg selv gjennom andre som har det tungt. Det å bry seg om andre er det beste engasjementer du kan ha, din innsats for andre–den teller.

På trykk fredag 4. januar 2019