Dette potretintervjuet var først på trykk onsdag 11.Desember i lokalavisen KlæbuPosten. Intervjuet er skrevet av Sindre Eliassen, journalist i KlæbuPosten.

Navn: Leon Bafondoko 

Alder: 21 år gammel 

Bosted: Nidarvoll, Trondheim

Opphav: Oppvokst i Klæbu 

Yrke: Barne- og ungdomsarbeider på Sunnland ungdomsskole. 

Jobber også som prosjektansvarlig for et bedre skolemiljø på Thora Storm vgs. 

Utdanning: Sosiologi og samfunnsanalyse på Nord universitetet 

Politisk tilhørighet: Arbeiderpartiet 

Politisk rolle i dag: Oppvekstpoliltiker for Arbeiderpartiet i bystyret i Trondheim. Sitter i oppvekstkomimteen.

Politiker-portrettet fortsetter, og i denne utgaven skal vi møte et av de yngste og mest talentfulle politiske talentene bygda har å by på. Leon Bafondoko har i en årrekke vært aktiv i et av Norges desidert største partier, med sitt engasjement i Arbeiderpartiet. Det sosialdemokratiske partiet proklamerer en visjon om en rettferdig verden uten fattigdom, der frihet, likestilling og makt over egne livsskjebner står i sentrum. Det må være det politiske partiet som folk flest har kjennskap til, og er sjeldent i søkelyset på med kontroversielle meninger, i likhet med de fleste sentrumspartiene.

GRADVIS INTERESSERT I POLITISKE SAKER

Vi møter klæbyggen Bafondoko, som nå har vært politisk aktiv i omtrent syv år. Han har vært mye i media, og er ikke redd for å la stemmen sin bli hørt. Umiddelbart faller det oss naturlig å spørre hva som appellerte til han med akkurat Arbeiderpartiet:

– Forsto du da at du kom til å bli så engasjert som du er nå?

– Tja, det er litt vanskelig å si. Jeg har alltid vært en person som har brydd meg mye om de rundt meg, og da åpnet det seg en mulighet for at jeg kunne bry meg om noe enda større også – samfunnet og verden generelt. Det ble et naturlig neste steg, vil jeg si.

– Hvordan har overgangen fra politisk passiv til aktiv foregått?

– Det har vært en veldig bratt læringskurve. Jeg har møtt mange herlige folk i AUF, og man får i tillegg utfordret seg selv med gode diskusjoner med sine politiske venner.

Miljøet i AUF er enkelt og greit godt, med ungdommer som har ambisjoner både for seg selv og for samfunnet.

Det at jeg ble med i ungdomspartiet føles like naturlig for meg som det for mange andre er å involvere seg i idrett, sier Bafondoko som understreker at politikken fort ble «hans arena» i livet.

– Hva er den største forskjellen på deg nå, kontra den du var da interessen var som ferskest?

Bafondoko tenker seg om, før han svarer: 

– Den største forskjellen er vel at jeg har blitt mer moden, selv om det kanskje høres litt kjedelig ut. Synet mitt på politikken har vokst og blitt «fastere». Sammenliknet med da jeg var ungdom så kunne jeg tro at det hastet veldig med å bevare sosialdemokratiet, for eksempel. Denne «bobla» jeg refererer til har kanskje sprukket litt. Jeg følte kanskje litt på at mer sto på spill, og at vi kjempet en slags kamp for sosialdemokratiet på den tiden, forteller han. 

OPPTATT AV BARNDOM OG UTDANNING

Som de fleste politisk aktive, har Leon noen ekstra saker han brenner spesielt for. Selv om man representerer et parti og har et ansvar om å formidle organisasjonens verdier og saker, ville det vært unaturlig om man som enkeltindivid ikke har noe man jobber ekstra for.

Siden Arbeiderpartiet og deres allierte i dag står i opposisjon til regjeringen, blir det ekstra viktig å formidle det man mener og ønsker å få gjennom dersom man kommer i maktposisjon. Vi prøver å komme under overflaten og finne ut hva 21-åringen selv ville vektlagt om han hadde bestemt:

– Hva ville stått i fokus i partiets partiprogram om du fikk bestemme?

– Jeg har jo vært sittende i oppvekstkomiteen til Arbeiderpartiet nasjonalt, og utformet politikken som vi gikk til valg på i årets kommunevalg. Det som var mitt hjertebarn var gratis skolemat, gratis SFO og integrering og inkludering i skolen. Skolen skal rett og slett være et godt sted å lære, der man legger til rette for et godt skolemiljø der elevene trives.

– Er det noe du selv er uenig med partiet ditt i?

– På noen områder kan Arbeiderpartiet virke litt arrogante, der man kanskje gir uttrykk for at vi/de vet best hva enkeltindividet krever. Jeg vil at hver enkelt av oss kan velge hva vi ønsker med våre familier og liv generelt.

Vi stiller kanskje ikke sterkest på det med personlig frihet, forteller Bafondoko som legger trykk på at det heldigvis er flere positive enn negative sider med å være aktiv i AP.

FORDELER OG ULEMPER

Dersom man investerer mye tid i noe man bryr seg om, kan det gå på bekostning av andre ting. Mange politikere på regionsnivå vil hevde at forholdet mellom den tiden de bruker på politikk, kontra det man får igjen for det i form av kroner og øre, er utrolig stor. Det vil altså si at man i mange tilfeller bidrar av genuine årsaker. Da blir det også helt naturlig at politikken på «grasrotnivå» tiltrekker seg mange med «dugnadsånd», fremfor pengestyrte mennesker.

– Føler du at du har gitt slipp på noe for å bruke såpass mye tid på politikk som du gjør?

– Det enkle svaret på det er ja, absolutt. Mye tid har gått unna til politiske møter og den slags, når jeg i en hypotetisk verden kunne brukt den tiden med familie, venner og pugging til skolen. Sånn sett har det gått på bekostning av mine nærmeste, i tillegg til utdanningen min som jeg vektlegger utrolig tungt.

Om det er verdt det?

Jeg vil jo at historien om meg skal være om han gutten som brydde seg om mennesket og samfunn. Jeg vil gjøre godt, vise godhet og gjøre en forskjell i samfunnet, så da er det på mange måter nødvendig å legge den tiden jeg gjør, forteller en tydelig engasjert ung mann.

Hva sitter du mest igjen med, i positiv forstand?

– Det absolutt mest positive er at man har innflytelse i samfunnet. Man kan oppleve at man utgjør en forskjell for mennesker som lever et helt normalt liv, og det må jeg si er en veldig givende.

Man lærer enormt mye, og på den måten kan man kalle politikken «livets lære». Det er kort sagt en kunnskapskapital som jeg ikke ville vært foruten, sier han.

POLITIKERUTFORDRINGEN

Som i hvert portrettintervju med våre politiske talenter, sender vi to krevende problemstillinger i deres retning i håp om å få oppklarende svar. Samfunnet står som kjent overfor en økologisk klimakrise, og mange vil hevde at dette er vår tids viktigste sak. Samtidig er det store utfordringer på de lokale og regionale frontene, som gjør at vi hever to spørsmål som går både på global og lokal politikk.

Vi går rett på sak og spør den modne klæbyggen hva han mener om at Klæbu om få uker blir en del av Trondheim kommune:

– Min tanke er vel bare at det var på høy tid. Jeg tror Klæbu kan bli en ordentlig prioritert bydel i en storkommune som Trondheim kommer til å bli.

Selv har jeg lenge vært svært bekymret for at Klæbu ikke skal være et attraktivt sted å bo for potensielle innflyttere, og dermed har vi ligget litt bak andre lokale kommuner som vi kan sammenlikne oss med.

Jeg mener at den beste investeringen for en lokal kommune er barn og ungdom, som tross alt er fremtiden. I andre kommuner som for eksempel Skaun, har det blitt investert i nye skoler og tilbygg til de.

Dette har vi dessverre ikke sett noe av i Klæbu, så derfor mener jeg at sammenslåingen er på tide, slik at vi slipper å være på etterskudd i tiden fremover.

Mitt langsiktige håp er at det blir bygd en videregående skole her i bygda, som alle kan nyttiggjøre seg av, sier han.

– Kan AP stå inne for det du mener?

– På lang sikt kan nok Arbeiderpartiet absolutt stå inne for det, ja. Jeg tror det blir et enda større press på å plassere en videregående skole her fremover, så det er nok ikke så veldig kontroversielt, smiler 21-åringen.

– Den økologiske klimakrisa har blitt nevnt. Hva mener du at samfunnet kan gjøre med det for å forhindre et katastrofalt utfall?

– Vi har alle et ansvar for hvordan vi lever våre liv. Den nye måten vi kan tenke klima på dreier seg i den retning at vi må behandle jorda på den måten vi har lært å behandle våre medmennesker på. 

Vi har lenge sett på jorda som et objekt uten liv, så nå er det på tide at vi endrer det fokuset og tar noen tak. Det hjelper veldig å tenke på hvor privilegerte vi som nordmenn er som kan kjøre bil, reise på ferie og spise kjøtt når og hvor vi vil. 

Jeg vil at vi skal balansere luksusen med et dypt, selvstendig ansvar for hva vi faktisk gjør med jorda vår, avslutter den svært oppglødde ungdomspolitikeren.

– Hva med oss som enkeltindivider? Har vi et ansvar når det gjelder klimagassutslipp fra kjøttindustrien, transportbransjen og øvrige poster?

– Vi har alle et ansvar for hvordan vi lever våre liv. Den nye måten vi kan tenke klima på dreier seg i den retning at vi må behandle jorda på den måten vi har lært å behandle våre medmennesker på. Vi har lenge sett på jorda som et objekt uten liv, så nå er det på tide at vi endrer det fokuset og tar noen tak.

Det hjelper veldig å tenke på hvor privilegerte vi som nordmenn er som kan kjøre bil, reise på ferie og spise kjøtt når og hvor vi vil. Jeg vil at vi skal balansere luksusen med et dypt, selvstendig ansvar for hva vi faktisk gjør med jorda vår, avslutter den svært oppglødde ungdomspolitikeren.

Det er oppmuntrende å bevitne en så glødende interesse for samfunnet i den grad Bafondoko uttrykker under møtet med oss. Et slikt utgangspunkt gir muligheter for selvutvikling og progresjon i verden forøvrig. 21-åringen avslutter praten med å oppfordre alle til å følge litt ekstra med, og kanskje involvere seg i et parti eller organisasjon hvis man vil utgjøre en forskjell.