Da ytringsfriheten ble angrepet, var alle Charlie. Denne gangen var utdanning terroristenes offer. Hvor var vi da?

ter angrepet på journalistene i Frankrike samlet verden seg i solidaritet. Etter angrepet på studentene i Kenya ser vi alle bort.

Da skuddene løsnet på Garissa University College på skjærtorsdag skulle en trodd at sosiale medier skulle eksplodere.

De av oss som følte seg rystet, forventet debatt og diskusjon, men ikke minst omtanke, støtte og solidaritet.

Dette var det sørgelig lite av.

Dårlige unnskyldninger

«Men vi lar oss ikke påvirke av terror lenger», sier noen. Ikke? La oss spole tilbake et par måneder.Terroristangrep i Frankrike mot satiremagasinet Charlie Hebdo: 12 døde, 11 sårede. Hele verden snakker om det og engasjerer seg i minnemarkeringer og marsjerte i gatene.

Alle føler seg påvirket – alle er Charlie.

Terroristangrep i Kenya mot et universitet: 147 unge studenter døde, 79 sårede.

Verden snakker så vidt om det og likegyldigheten er enorm.

Alle tenker at det er så langt unna. Ingen er studentene i Kenya.

Utdanning var offeret

Det er det Charlie Hebdo symboliserte som gjorde at vi med en gang følte oss truffet: Ytringsfriheten.

Og det at det var nært oss. «Skal de komme å ta ytringsfriheten vår», spurte vi oss selv.

Vi ble redde og beskyttende.

Men denne avstanden gjorde ingenting for andre land i Asia, Amerika og Afrika – som også følte seg truffet. Som følte at solidaritet måtte til når noe så viktig som ytringsfriheten ble angrepet.

Men så kommer da spørsmålet: Hva symboliserer angrepet i Kenya?

Denne gangen var utdanning offeret. Terroren ble brukt mot unge, håpefulle studenter for å skremme og legge lokk på fremtidshåpet .

Og ingen er uenig i at utdanning er viktig.

Usynlige statsledere

Det er ingen religion som blir fornærmet hvis utdanning blir karikert. Alle forstår at utdanning er fremtiden.

Et slikt grovt og feigt angrep på utdanning burde være en vekker for oss alle.

For mange er det kanskje ikke noen overraskelse at et slikt angrep finner sted i Kenya, men det er bekymringsverdig at myndighetene og politikere ikke reflekterer eller legger mer vekt på dette. Igjen, et angrep rettet mot unge studenter . Etter terrorangrepet i Frankrike var statsoverhoder og regjeringssjefer fra hele verden samlet i Paris for å markere sin avsky mot terroren. Det ser ut at de tar seg tid til å vise sin avsky mot terror når det passer best for dem.

Statsoverhodene og regjeringssjefene i Vesten kan ikke gi opp kampen mot terrorisme når terroren treffer et land i Afrika.

Dårlig mediedekning

De må vise ansvar. Ekstremisme er et globalt problem som har gjort verden til en et mer brutalt sted.

Det finnes ikke grenser for terrorisme. Kampen mot ekstremisme og terrorisme kan ikke stoppes ved kontinentgrensen.

Media har også et ansvar. Ut i fra vestlig mediedekning de siste årene, kan det nesten se ut som at et liv i Vesten er mer verdt enn et i liv i Afrika.

Er det slik at vi strever med å identifisere mennesker som bor i et land langt unna, og ser vi på dem som folkegrupper istedenfor enkeltindivider?

Det er vår samfunnsoppgave

Vi andre kan også vise ansvar. Det er kanskje ikke så lett midt i den fredelige påskehøytiden, med ski og hyttekos.

Men nå er påsken over. Det er nå vår samfunnsoppgave å vise hverandre, og verden, at vi kan stå sammen mot terror og forutdanning.

Selv når ikke ytringsfriheten vår er i fare. Og selv når terroren kommer uventet og ubeleilig for oss.

147 håpefulle studenter er drept – terroren har tatt studenter og utdanning som sitt neste offer.

La oss vise at vi ikke tolerer det.

Slik som vi alle var Charlie, la oss nå alle være studentene i Kenya.

Jakob Semb Aasmundsen (18)

Leon Bafondoko (17)

Artikkelen var på trykk i Aftenposten Onsdag 15. April 2015